RETTSSTATEN, TERROR OG ANDERS BEHRING BREIVIK
,
Med unntak av forsvarsadvokatene og ofrenes advokater, har hittil alt og alle som har hatt med Anders Behring Breivik å gjøre tabbet seg ut: justis- og forsvarsministrene, politidirektøren, visepolitidirektøren, politimestrene i Oslo, Asker og Bærum, Nordre Buskerud politidistrikt og Søndre Buskerud politidistrikt, beredskapstroppen, Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap, forsvarssjefen, hærsjefen, luftforsvarssjefen, sjefen for Heimevernet, gardesjefen, PST, påtalemyndigheten og landets fremste psykiatere.
Terror skilles fra kriminalitet ved sitt politiske motiv, og fra militær krigføring ved valg av midler. I terrorsaken i Norge tillater vi nå at psykiatere sørger for dom om tvungent psykisk helsevern før skyldspørsmålet er rettslig avgjort. Ja, det skjer i rettsvesenets regi, men rekkefølgen beviser kun at mannen er forhåndsdømt og at prosessen er en rettslig farse.
Psykiatrien i Norge kan altså påvirke skyldspørsmålet etter påtalemyndighetens anmodning. Samtidig viskes skillet mellom psykiatri og politikk ut. Begge deler rokker ved rettsikkerheten. Drap som politisk virkemiddel er dessverre ikke unormalt for menneskeheten. Når man ser på sammenhengen mellom valg av midler, politiske mål og faktiske konsekvenser, så har Anders Behring Breivik vurdert disse ganske riktig. Han har i stor grad oppnådd det han vil, og han overlevde til og med Utøya (mens Osama Bin Laden ikke overlevde). Mullah Krekar har sannsynligvis drept flere barn og unge enn Anders Behring Breivik. Burde ikke han også tvangsinnlegges?
Og så har vi PST som vil ha med seg psykiatere på hjemmebesøk til suspekte personer. Så havner til slutt noen på psykiatrisk, på politisk grunnlag, med rettslig kjennelse, uten å ha gjort en flue for tred. Dette kalles en totalitær stat.
Alle tabbene i maktapparatet vårt rasjonaliserer vi med at dette hadde ikke skjedd før, det var grusomt og man var sjokkert. Dette gjelder også psykiatrien. I selve rettsprosessen har vi derfor fått det underlige tilfellet at både påtalemyndighet og forsvarere har samme delmål: galskap - begge parter vil at Anders Behring Breivik skal erkjennes sinnssyk.
Forsvarernes overordnete mål er at klienten erkjennes sinnssyk slik at han med normal oppførsel kan komme fri om noen år, samt å redusere belastningen av skyld for klient og klientens familie. Aktoratets mål er at klienten erkjennes sinnssyk slik at han kan sitte innesperret lengre enn grensen for livsvarig fengsel. I begge tilfeller er det målet som helliger midlet, og psykiatrien inntar sin nyvunnede maktposisjon med inkvisitorisk glans. Det vi ser er prinsippløs konsekvensetikk som i ytterste konsekvens påvirker rettssikkerheten til alle.
KRIMINELL, FREDLØS ELLER ...?
Mens kriminalitet håndteres av rettsvesenet og krig av militæret, så passer ikke terror i disse boksene lenger - tror vi. Før i tiden var dette enkelt, selv etter innføring etter rettstaten. USA ligger fortsatt på denne linjen, til og med juristene Barack Hussein Obama og Hillary Clinton gjør dette enkelt: Guantanamo.
Lovene for krig sier blant annet, «Laws and Customs of War on Land (Hague IV), Article 1:
The laws, rights, and duties of war apply not only to armies, but also to militia and volunteer corps fulfilling the following conditions:
-
To be commanded by a person responsible for his subordinates;
-
To have a fixed distinctive emblem recognizable at a distance;
-
To carry arms openly; and
-
To conduct their operations in accordance with the laws and customs of war».
Brudd på spillereglene ble opprinnelig ikke oppfattet som automatisk overføring til sivil rett. Tvert imot. Det å drepe en terrorist, frankitør eller hva man kaller dem, oppfattes ikke som en krigsforbrytelse. I 1940 var det minst to tilfeller hvor norske underoffiserer og soldater ble henrettet av tyskerne på stedet, fordi de blandet militær og sivile effekter. Sommeren 2011 ble en ubevæpnet Osama Bin Laden myrdet av amerikanske soldater. Ingen av delene er krigsforbrytelser, selv om man i moderne tid ser at menneskerettighetsforkjempere påstår dette. Her er det er de avdøde som ikke har fulgt reglene, og dermed mister de retten til beskyttelse. Juristen og Nobels fredsprisvinneren Obama mente at de som var uenig i drapet på Bin Laden ikke kunne være riktig kloke. I dette har han rett.
Men, så har vi blitt stadig mer «siviliserte» i tankegangen. Ikke bare skal piratene fraktes tusen mil til en domstol, men terroristen Anders Behring Breivik skal også ha fire forsvarere... Midt mellom disse syke ytterpunktene, finnes det en langt mer rasjonell løsning: se på lille Israel, en rettstat omgitt av terror. Der håndteres terror av de militære domstolene, og man har et lovverk som gir de militære domstolene mulighet til å differensiere straffeutmålingen begge veier.
Gevinsten ved å la militære domstoler håndtere brudd på krigslovene er at man får et synlig skille mellom militær og sivil rett, samt får balanse mellom rettsikkerhet, tidsbruk og kostnad. Terrorsaken regnes i Norge for å være tung og vanskelig etterforskningsmessig og rettslig. I virkeligheten har vi sjeldent sett en enklere sak. Både skyldspørsmålet og straffeutmålingen er enkle: mannen er skyldig og skal sitte inne resten av livet. Problemet vårt er at vi har ikke disse rettslige mulighetene.
Rettstaten Norge er ingen rettstat, og sluttet med det etter statskuppet i 1884. Målet helliger middelet. Hensynet til samfunnet står over rettighetene til individet. Dette bekymrer meg mer enn at tusenvis av polititjenestemenn ikke klarer å håndtere en, eneste sint ung mann.
Frank